Grunnleggende harmoniseringsregler : 

http://www.good-ear.com/servlet/EarTrainer
http://www.looknohands.com/chordhouse/piano/

Treklanger

Grunnregler for harmonisering i harmonisk sats

Akkordgjentakelse - harmonisk puls
Kvintutelatelse

Stemmeføring
 

Vendinger og kadenser
Forbindelsen D T
Forbindelsen  S D
Forbindelsen S T
Videre utvidelse av den tonale kadensen
Flerstrofige melodier

Sammendrag av kapitlet

Grunnleggende harmoniseringsregler

Utgangspunktet for all sats er skalaen. Ut fra disse toner lages melodilinjer, og den bestemmer også hvilke akkordmuligheter vi har. 

I tonal musikk er det dur - og moll-skalaene som er utgangspunktet, og de akkordene som brukes mest er tersbygde.  

Treklangene i Dur

I en durskala kan vi på hvert trinn i skalaen bygge opp en akkord som består av skalatoner lagt opp på hverandre. Disse kalles  skalaegne akkorder. Dersom vi velger ut skalatoner slik at avstanden opp til neste tone hele tiden er en ters, har vi laget en  tersbygd akkord. Den kaller vi treklang, firklang osv. alt etter hvor mange toner akkorden består av.

La oss se på hvordan treklangene ser ut i tonearten C-dur.

Vi ser at når vi lager treklanger i C-dur, får vi durtreklanger på 1., 4., og 5. trinn i skalaen. Dette skjer ikke bare i C-dur, men i alle durtonearter.

Forminsket treklang

Den forminskede treklangen er litt spesiell i forhold til dur- og molltreklangene. Dens ytre intervall er en forminsket kvint, dvs. en dissonans, mens dur- og mottreklangene har rene kvinter som er konsonerende. Fordi den rene kvinten er en konsonans, er den stabil klanglig sett, mens den forminskede, dissonerende kvinten er ustabil. Dette gjør at den forminskede treklangen ikke betraktes som en selvstendig akkord. foreløpig bruker vi den derfor ikke.

Treklangene i moll

På samme måten som i dur, kan vi bygge egne akkorder på hvert enkelt trinn i en mollskala. Men vi må huske at det er den mollskalaen vi får ut fra de faste fortegnene, nemlig den rene mollskalaen, som vi skal bygge akkorder med.

La oss se på hvordan treklangene i ren c-moll ser ut :

Her ser vi at vi får molltreklanger på trinn 1, 4 og 5. i skalaen., durtreklanger på trinn 3, 6 og 7, og en forminsket treklang på trinn 2. Slik blir treklangene i alle molltonearter. Som i dur bruker vi ikke den forminskede treklangen foreløpig, men alle de andre kan brukes.

Hovedtreklangene

    Både i dur og moll gjelder følgende :

1. Treklangene på tonetrinn 1, 4 og 5. har samme tonekjønn som skalatonearten.

2. Treklangene gir til sammen alle tonene i skalaen.

3. Akkordene står i kvintforhold til hverandre med 1.trinns treklangen som midtpunkt.

Kvintforhold

Kvintforholdet mellom hovedtreklangene er viktig. Det viser seg tydelig i all tonal musikk, særlig når vi ser på i hvor stor grad disse 3 treklangene dominerer over andre klanger.    

Eksempel : I himmelen, i himmelen
Tell hvor mange ganger hovedtreklangene er brukt i forhold til andre treklanger.

Funksjonsnavn

Hovedtreklangene har egne funksjonsnavn :

1. Første trinns treklang kalles tonika, forkortet til T. Den er sentrum for hele tonearten, og blir derfor regnet som den viktigste. I T utløses all spenning.

2.  Fjerde trinns treklang kalles subdominant, forkortet til S. Den ligger en kvint under tonika.

3.  Femtetrinns treklang kalles for dominant, forkortet til D.
   
   

Dominant

D  ligger en kvint over tonika. Den blir regnet som de nest viktigste treklangen fordi den har et sterkt spenningsforhold til tonika. Både dominantens ters og dominantens grunntone spenner i retning grunntonen i tonika, dvs. skalaens 1. trinn. 

Dominant-ters: ledetone

Dominant-tersen har den langt sterkeste spenningen av de to, fordi den bare har en halv tone opp til grunntonen i tonika - derfor kalles den en ledetone. Dermed føler vi en tydelig retning fra D til T, og vi har en klar retningsbestemmelse i det vi kaller toneartsrommet.

Den tonale kadens:  T- S- D- T

Den naturligste bevegelse mellom disse 3 akkordene går fra sentrum - T - til subdominanten - S, videre til dominanten - D - og derfra tilbake til T. Denne akkorden er grunnlaget i tonal musikk, og den kalles den tonale kadens. Vi klarer oss med disse tre akkordene i nevnte rekkefølge for å ha hele tonearten klar i øret vårt.

Heving av dominant-ters i moll

I ren moll mangler ledetonen, det er et helt trinn fra dominantens ters opp til grunntonen i T, og dermed ingen spenning mellom det to. For å få denne spenningen som er så viktig i tonal musikk, innfører man i nesten alle tilfeller et løst fortegn som hever dominanters ters et halvt trinn. Dette gjøres alltid når D skal til T.

Harmonisk moll

Når vi bruker det løse fortegnet og hever D-tersen, benytter vi oss av det som kalles harmonisk moll, og da blir den tonale kadensen T S D T i moll like spenningsfylt som den er i dur.

Grunnregler for harmonisering i vokal sats.

1. Hvordan vi skal fordele tonene i treklangene på de fire stemmene i koret ?
2. Hvordan vi skal føre hver enkelt stemme fra akkord til akkord ?

Klangfarge og klangbalanse

Å fordele treklangstonene på de fire stemmene har med samklangen å gjøre. Det er viktig hva slags klangfarge og klangbalanse vi kan oppnå. Det vil avhenge av mange forhold, bl.a. instrumenttype, doblinger, leie, stemmeavstand osv.  

Overtonerekka

Doblingstoner

Vi ser at deltone 4, 5 og 6 danner en durtreklang, og at deltone 1, 2, og 3 er doblingstoner til denne. Tone 1 og 2 dobler grunntonen, tone 3 dobler kvinten. Tradisjonelt har komponistene opp gjennom tidene brukt grunntonedobling mest, etterfulgt av kvintdobling. Dette harmonerer med overtonerekkas mønster.

De forskjellige grunnprinsippene som avgjør klangfarge og balanse.

 Dobling

I firstemmig sats må vi ha 4 toner, og siden treklang bare har 3, må vi doble en av dem. Det vil si at 2 av de frie stemmene må synge samme treklangstone. Overtonerekka viste oss at den beste klangbalansen oppnås ved å doble grunntonen. Kvintdobling kan også brukes, men vi venter med det til neste kapittel. Å doble tersen gir dårlig klangbalanse, så det unngår vi mest mulig. Tersdobling blir gjennomgått seinere i de tilfeller der en er nødt til å bruke den.  

Regel : Bruk grunntonedobling

Stemmeomfang

Hver stemme i et firstemmig blandet kor har grenser for hvor høyt eller lavt  den kan synge. Området mellom grensene kalles stemmeomfang. Det er selvfølgelig store forskjeller fra person til person, men vi må sette opp en gjennomsnittsgrense som alle, også ikke-profesjonelle sangstemmer, kan følge. Vanlige grenser er

Stemmeavstand

Avstanden mellom to og to nabostemmer har stor innvirkning på klangfargen og balansen. I overtonerekka ser vi at maksimal stemmeavstand er en oktav, det er også den tradisjonelle grensen. Men i flerstemt sats er alltid klangen tykkere nederst i klangflaten. Derfor kan vi tøye grensen litt, uten at balansen mistes, når det gjelder avstanden mellom tenor og bass - der er det praksis å kunne ha helt opp til oktav + kvint) (= duodecim)

 Regel : Største stemmeavstand mellom nabostemmer er en oktav, untatt tenor - bass, som kan ha inntil duodecim.

Stemmekryss

Vi må også huske på en ting i forbindelse med stemmeavstand : Vi må ikke bruke stemmekryss. Stemmekryss betyr at rekkefølgen av stemmer ikke er den normale. Det normale  er at sopranen ligger øverst, alten under den, tenoren under alten og bassen nederst. Hvis alten går over sopranen eller under tenoren eller bassen over tenoren, er det stemmekryss. Det er utypisk for homofon sats, og vi skal derfor ikke bruke det. I polyfon sats er det derimot mer vanlig.  

Regel: Bruk ikke stemmekryss

Leie

Klangfargen blir også påvirket av hvor nær hverandre stemmene ligger, og hvilke toner som ligger i ytterstemene. For å beskrive tettheten mellom stemmene bruker vi ordet leie.

-        Dersom de tre overstemmene sopran, alt og tenor, ligger så tett sammen som det er mulig med de akkordtonene vi har, sier vi at akkordene er i tett leie.

-        Dersom det er større avstand, slik at det er plass til en eller flere akkordtoner mellom overstemmene, sier vi at akkorden er i spredt leie.

Posisjon

For å fortelle hvilken akkordtone som ligger øverst, dvs. i sopranen, brukes ordet posisjon .

1. Hvis grunntonen ligger øverst, heter det oktavposisjon.

2. Hvis tersen ligger øverst, heter det tersposisjon

3. Hvis kvinten ligger øverst, heter det kvintposisjon.

Stilling

For å fortelle hvilken akkordtone som ligger nederst, dvs. i bassen, bruker vi ordet stilling.

Hvis grunntonen ligger nederst heter det grunnstilling. 
Hvis tersen ligger nederst, heter det 1. omvending. 
Hvis kvinten ligger nederst, heter det 2. omvending.

Stemmeføring

Før vi kan begynne å skrive, må vi også se på prinsippene for hvordan hver enkelt stemme skal bevege seg. Når to akkorder blir sunget etter hverandre, må hver av de fire stemmene bevege seg enten i:

Når vi skriver for firstemmig blandet kor, skal vi til å begynne med holde oss til det som kalles regelmessig stemmeføring.

Det betyr at når du skal gå fra en akkord til den påfølgende, må du hele tiden tenke på hvilke akkordtone du skal legge i hver stemme i neste akkord slik at alle stemmene får kortest mulig vei. Samtidig skal du passe på at du får riktig dobling, stemmeavstand, stemmeomfang osv. 

Eksempel med dobbelt stemmeføring :

Her går vi fra en treklang til en annen som den står i et kvintforhold til - i dette eksemplet fra T til S og fra D til T, slik at :

• Bassen går i sprang ( andre muligheter har den foreløpig ikke).
• En overstemme har tonegjentakelse. 
• De 2 andre overstemmen går trinnvis. 
• Alle har gått kortest mulig vei.

Men fra S til D - to akkorder som står i sekundforhold til hverandre - går ikke stemmene alltid den korteste veien. Hvis vi gjør det, får vi en del samklangproblemer som vi ikke bør ha i den satstypen vi skriver. 

Foreløpig nøyer vi oss med å huske  følgende :

Nå skal vi trene på å skrive den tonale kadensen i dur og moll i forskjellige tonearter. Husk da de grunnregler for harmonisering som vi nettopp har gjennomgått. Se hvordan det er gjort i eksempel 10 h hvis du er i tvil

Oppgave 1 : Legg de følgende melodier i sopranen, og skriv til de resterende stemmene i det firstemmige blandete koret.

• Hver melodi følger akkordmønsteret T S D T, og de andre stemmene skal derfor også følge dette mønsteret, på samme måten som i eksempel 10 h.
• Del A skal harmoniseres med tett leie i dur,
• del B skal harmoniseres med spredt leie i moll.
• Husk regelmessig stemmeføring.

Sjekk følgende punkter :

- Grunntonedobling
- Stemmeavstand
- Stemmekryss
- Hver stemme skal gå korteste vei fra en akkord til den neste
- Fra S til D går bassen et sekundskritt opp, mens overstemmene går korteste vei nedover

Hovedtreklangene i oppgavene :

Vi ser i eksemplet at vi kan gjenta akkorden enten nøyaktig slik den står, evt. med oktavomlegging i bassen, eller vi kan legge om overstemmene slik at de bytter om på akkordtonene. Uansett - vi får en langsommere harmonisk puls når vi bruker akkordgjentakelse.

Harmonisk puls

Harmonisk puls er et begrep vi bruker om det tempo vi har  på akkordskiftningene. Jo flere ganger akkorden gjentas, eller jo mer den forlenges, jo langsommere er den harmoniske pulsen. Og jo færre akkordgjentakelser eller- forlengelser vi har, jo hurtigere harmonisk puls har vi. I en harmoniseringsoppgave kan du få oppgitt at den harmoniske pulsen skal være en halvtone, mens taktarten er 4/4. Det betyr at du skal skifte akkord på annethvert slag. Hvis det ikke er oppgitt noen harmonisk puls, bestemmer du den selv.

Se på eksempel 12, og finn ut hvilken harmonisk puls som er brukt der.

Akkordgjentakelse danner et akkordfelt som får en naturlig betoning på den første akkorden i feltet, uansett hvor i takten den ligger. Det betyr at vi må legge denne første akkorden i akkordfeltet på et sted i takten som fra før av skulle ha betoning etter taktartens betoningsmønster. Dessuten bør den første akkorden ha en sterkere betoning enn resten av feltet. Hvis vi ikke passer på det, får vi en betoningsforskyvning som vanligvis ikke klinger godt, og gjør at lytteren kanskje ikke vil oppfatte taktarten.

Se på eksemplet under som er notert i taktarten 4/4. Hvilken taktart, dvs. hvilke betoningsmønster, hører du når eksemplet spilles ?

Vi kan sette opp en oversikt over hvor i taktarten et akkordfelt kan begynne i de vanligste taktartene.

2-takt : Feltet kan bare starte på 1. slag.

4-takt : Feltet kan starte på 1. eller 3. slag. Hvis den starter på 3. slag, bør det ikke forlenges lenger enn ut takten.

3-takt : Feltet kan starte på 1. eller 2. slag. Husk at 2. slag er relativt betont i 3-takt. Hvis det starter på 2. slag, bør det ikke fortsette lenger enn ut takten.

6-takt :  Feltet kan starte på 1. eller 4. slag. Fra 4. slag bør det bare forlenges ut takten. I langsomt tempo kan vi også forlenge fra 2. til 3. slag og fra 5. til 6. slag, det samme mønster som i 3-takt.

Eksempel 11 viser hvordan akkordfeltene faller sammen med taktartens betoningsmønster.

Mer deg også at dersom satsen begynner med opptakt, kan du ha akkordgjentakelse fra opptakten og inn i 1. takt, da øret ikke har oppfattet taktmønsteret ennå. Men i 1. takt blir taktmønsteret fastlagt og bør deretter ikke brytes.

Når du skal harmonisere, dvs. lage stemmer som skal legges opp til en oppgitt melodi, kan du bruke akkordgjentakelse både når melodien har tonegjentakelse og når melodien skifter mellom ulike toner i samme akkord. Prøv deg på å bruke begge deler i neste oppgave.

Oppgave 2 : 
Legg de følgende melodier i sopranen, og harmoniser for firstemmig blandet kor. Bruk akkordene i den rekkefølge de står i den tonale kadensen, men med bruk av akkordgjentakelse der melodien gjør det nødvendig. Ikke glem tidligere grunnregler.

Kvintutelatelse

Av og til kan en melodi være slik at det er umulig å få til både riktig stemmeføring, dobling, stemmeavstand osv. på en gang. I slike tilfeller kan det hende at eneste utvei er en nødløsning : å utelate en av tonene i treklangen.

Men i en treklang er det bare en tone - kvinten - som kan utelates uten at vi ødelegger oppfattelsen av hvilen treklang det dreier seg om. Mister vi grunntonen, vet vi ikke hvilken treklang det er, og mister vi tersen, mister vi både tonekjønnet og klangfylden.

Når vi utelater kvinten, står vi igjen med bare 2 toner. For at øret skal være helt sikker på hvilken tone som er viktigst, kan vi bare doble grunntonen, ikke tersen.

Fordi vi bare har 2 toner som skal fordeles på fire stemmer, må vi også være forsiktige med hvordan de fordeles så ikke klangen blir for tynn.

I eksempel 14a a står akkorden i tersposisjon, og klangen blir svært tynn.

I 14 b står akkorden i oktavposisjon med tersen som nederste tone. Da blir klangen ganske tykk og grumsete nede og tynn oppe.

I 14 c og d står akkorden i oktavposisjon med tersen som nest øverste tone; da blir klangen så fyldig og balansert som det er mulig med to toner

I 14 e-f ser du hvordan kvintutelatelse kan brukes i en sats. Utelatt kvint noteres slik : T5/

Oppgave 3 :

Legg de følgende melodier i sopranen, og harmoniser for firstemmig kor. Bruk kvintutelatelse der du mener det er nødvendig. Husk fortsatt grunnreglene vi gjennomgikk og at akkordfølgen er T S D T.

Stemmeføring.

Før vi går videre med å utvide akkordmulighetene, skal vi se litt grundigere på hva stemmeføring er, og hvilke problemer vi kan få i den forbindelse. For å lette oversikten, deler vi begrepet stemmeføring i flere deler : regelmessig, uregelmessig, forbudt og påbudt stemmeføring.

Regelmessig stemmeføring

Dette skal vi fortsatt ha som hovedprinsipp for stemmeføringen vår, og vi avviker fra det bare hvis det oppstår uløselige problemer. Disse problemene skal vi se nærmere på nå.

Forbudt stemmeføring

Forbudt stemmeføring gjelder både forbudte melodiske bevegelser i en enkeltstemme, og forbud mot bestemte bevegelser fra en samklang til neste.

Forbudte melodiske bevegelser

Siden det er lettest for menneskestemmen å bevege seg med minst mulig sprang, bruker vi helst tonegjentakelse eller trinnvis bevegelse når vi skal føre en stemme fra en samklang til neste. Sprang brukes bare unntaksvis når det er nødvendig, eller for å få melodisk avveksling og spenning. Men jo større sprangene er, jo vanskeligere er de å synge. Derfor :

Slike sprang bør høres som ledd i en melodi, og det oppfattes ikke i mellomstemmene i en homofon sats. Sprang over en kvint bør dessuten alltid brukes med forsiktighet. Sekstspranget i bassen bør brukes dersom samklang gjentas.

Visse sprang må vi lære å unngå fordi de vanligvis er for vanskelige å synge i en korsats :

Forbudte harmoniske bevegelser

I en firstemmig sats som skal gi inntrykk av firstemmighet hele tiden, må stemmene ha en viss uavhengighet av hverandre. Det oppnår vi bare dersom de ikke gjør for mye likt samtidig. Det som først og fremst kan skape problemer er det vi kaller likebevegelse. Det betyr at 2 eller flere stemmer beveger seg i same retning samtidig.

Ikke alle typer likebevegelse skaper problemer for firstemmigheten. Det er først og fremst 3 typer likebevegelse vi må unngå : stemmeskred, åpne paralleller og skjulte paralleller.

Stemmeskred

Stemmeskred betyr at alle fire stemmene beveger seg i samme retning på en gang, dvs. alle fire stemmen går i likebevegelse. For mye av uavhengigheten mellom stemmene blir borte; derfor kan det ikke godtas - verken oppover eller nedover.

Men det er ett unntak : I avslutningen, der vi skal stoppe opp likevel, kan vi godta et skred fra nest siste til siste akkord dersom vi "holder igjen" skredet litt ved å la sopranen gå trinnvis ned

Åpne paralleller

I en firstemmig sats danner to og to stemmer det en kaller for et stemmepar enten det er nabostemmer eller de ligger fra hverandre. Vi har i alt seks slike stemmepar.

Uavhengigheten mellom de to stemmene i et stemmepar kan ødelegges hvis de smelter så mye sammen i bevegelsen at de ikke høres ut som 2 atskilte stemmer lenger. Og det gjør de dersom de beveger seg parallelt i en avstand av prim, oktav eller kvint - eller oktavtilføyelser til disse intervallene.

Skjulte paralleller

Dette er et mye mindre problem i flerstemmigheten enn de åpne parallellene. Det har variert opp gjennom tidene hvor strengt man har unngått skjulte paralleller. Vi for vår del skal begrense oss til å unngå dem i ytterstemmene (SB).

Først må vi forklare hva skjulte paralleller er :
Vi har en skjult parallell dersom paret går i likebevegelse til et av samklangsvariantene kvint eller oktav (evt. med oktavtilføyelse) fra et samklangsintervall som har en annen størrelse. Likebevegelsen forsterker sammensmeltningen i kvint/oktav, og svekker derfor flerstemmigheten.

Men ikke alle skjulte paralleller i ytterstemmene behøver å unngås. De kan godtas dersom sopranen går trinnvis. Da glir vi inn i dem, og øret reagerer ikke negativt på likebevegelsen.

Huskeregelen vår blir dermed :

Oppgave 4 :
Legg de følgende melodier i sopranen, og harmoniser for firstemmig blandet kor. Bruk akkordgjentakelse og kvintutelatelse der det er nødvendig, og unngå de forbudte liebevegelsene vi nettopp har unngått. husk at den regelmessige stemmeføringen er den normale. Akkordrekkefølgen skal fortsatt være T S D T

Påbudt stemmeføring

Foreløpig er det bare en eneste stemmeføring som er påbudt :

Fordi denne ledetonen har et spenningsforhold til grunntonen, er det viktig at den blir ført dit, uansett i hvilken stemme det skjer (se neste eksempel)

Det finnes bare ett unntak fra denne regelen : I en avslutning kan det hende at vi må stoppe på en tonika med utelatt kvint for å få ført ledetonen riktig. Men siden det kan oppleves som utilfredsstillende å slutte med en ufullstendig klang, kan vi i dette tilfellet føre ledetonen ned med et terssprang til tonikas kvint, og dermed får vi en fullstendig avslutningsklang. Vi bør ikke gjøre denne uregelmessige ledetoneføringen i en av ytterstemmene: da blir det for påtrengende at ledetonen ikke går dit der den egentlig skal.

Uregelmessig stemmeføring

Som vi har nevnt før er det vanlig at stemmene skal gå den korteste vei fra en akkord til den neste. Dette kaller vi regelmessig stemmeføring. Men det kan være steder i stemmeføringen at man ikke unngår feil dersom man prøver å bruke regelmessig stemmeføring. I slike situasjoner må vi ty til uregelmessig stemmeføring, dvs. at stemmene ikke går den korteste vei, men til en akkordtone som ligger lengre unna. Dette har vi tidligere lært å bruke når vi skal fra S til D ( da går vi den korteste vei nedover i overstemmene).

Men uregelmessig stemmeføring kan også brukes mellom andre akkorder. Vi må bare passe på at stemmene ikke har for mye sprang samtidig, og at det ikke oppstår forbudt stemmeføring. Merk deg at den uregelmessige stemmeføringen ofte er nødvendig dersom sopranen springer.

Oppgave 5 :

Legg de følgende melodier i sopranen, og harmoniser for firstemmig blandet kor. Bruk akkordgjentakelse og kvintutelatelse der det er nødvendig, og husk de forbudt likebevegelsene samt den påbudte stemmeføringen. Bruk uregelmessig stemmeføring bare der det er påkrevd. Akkordfølgen skal fremdeles være T S D T.

Vending og kadenser

Forbindelsen D T
Forbindelsen  S D
Forbindelsen S T
Videre utvidelse av den tonale kadensen
Flerstrofige melodier

Wikipedia

Før vi går videre med å utvide akkordrepertoaret vårt, skal vi se litt på andre måter å sette sammen hovedtreklangene på enn den tonale kadensen. Men først er det to uttrykk som må forklare - vending og kadens.

En sammensetning av to eller flere akkorder kalles vending.
Ordet brukes mest om akkordforbindelser utenom avslutningene, det er slik de blir brukt her. Det kan også brukes generelt om alle akkordforbindelser - før vi vet hvor i et stykke de vil bli plassert.

Når en akkordforbindelse brukes i en midlertidig eller endelig avslutning, kalles den kadens eller slutning.

Forbindelsen D T

Forbindelsen mellom D og T kalles autentisk. Det betyr "ekte", og det kalles den fordi den er den kvintforbindelsen til T som har spenning. Den kan brukes både i og utenfor kadensene.

Slutter vi på T i en kadens, kalles det helslutning. Både den tonale kadens og en autentisk kadens er altså helslutninger.

Forbindelsen fra T til D er også autentisk - mange kaller den omvent autentisk. Men til forskjell fra vendingen D T er ikke spenningen i D blitt utløst ennå. Det betyr at vi ikke kan avslutte et stykke med denne forbindelsen. Men vi kan godt bruke den i en midlertidig avslutning, da kalles den en halvslutning. Vi kan også ha en halvslutning som består av akkordene S D eller T S D. Derfor : Slutter vi på D i en midlertidig kadens, kalles det en halvslutning.

Forbindelsen S D

Forbindelsen S D er det altså ingen problemer med å bruke. Men den omvendte forbindelsen D S kan vi ikke bruke fordi spenningen til D ikke blir utløst med en slik videreføring. D må gå til T i den satstypen vi skal skrive og med det akkordmaterialet vi har til nå.

Å gå fra D til S er derimot mye brukt i andre typer musikk som ikke er så opptatt harmonisk, spenningsoppbygning og- utløsning, f.eks. renesssansemusik, jazz eller pop-rock.

Forbindelsen S T

Denne forbindelsen kalles plagal. Det betyr avledet, og det kalles den fordi den er kvintforbindelse til T, men mangler spenning. Av den grunn brukes den ikke som kadens i den typen sats vi skal skrive, bare utenom slutningene. Den er imidlertid brukt mye som kadens i annen musikk, bl.a. renessansemusikk.
Forbindelsen T S kalles også plagal (eller omvendt plagal). Den kan også bare brukes utenom slutnigene.

Oppgave 6 :

Legg de følgende melodier i sopranen, og harmoniser for firstemmig blandet kor. Hver melodi skal harmoniseres med enten autentisk vending, plagal vending eller halvslutning. Husk de gjennomgåtte stemmeføringsreglene

6a - c skal harmoniseres i dur, 6d-f skal harmoniseres i moll.

Videre utvidelse av den tonale kadensen

Til nå har vi brukt den tonale kadensen, med eller uten akkordgjentakelse. Dessuten har vi sett på andre måter å sette sammen hovedtreklangene på : autentiske og plagale vendinger og halvslutninger. Nå skal vi se hvordan vi skal sette dette sammen og bruke det til å harmonisere lengre melodier enn før, og med større variasjon.
I utgangspunktet kan vi sette sammen hvilke som helst av de ulike vendingene vi har gjennomgått. Men det finnes likevel noen begrensninger for hva vi kan gjøre eller ikke gjøre.

Avslutninger er alltid bundet til kadensen D T

Denne akkorden har den typiske spenningen i seg som utløses i T og som er det tonale prinsipp i et nøtteskall. Derfor er det en nødvendig avslutning på en tonal sats. Den aller sterkeste avslutningen er imidlertid den tonale kadensen, og den bør vi fortsette å bruke som avslutning så sant melodien gir anledning til det.

Satsen må begynne med T

For at øret fort skal bli klar over hva som er sentrum i tonearten, er det sikrest å begynne med  T. Dette vil alltid gjelde som hovedregel i en tonal sats. Men seinere vil vi kunne gjøre unntak fra den, først og fremst på den måten som er vanligst : å starte med D dersom vi har en kort opptakt.

Dominanten skal føres til tonika.

Med det akkordmaterialet vi har til nå, har vi ingen muligheter for unntak fra denne regelen.

Vi må heller ikke glemme at vi kan bruke akkordgjentakelse, bare vi ikke bryter taktartens betoningsmønster. La oss se på et par eksempler som setter sammen forskjellige vendinger, og som bruker akkordgjentakelse.

Når vi skal bruke dette til å harmonisere oppgitte melodier, kan det være praktisk å følge denne framgangsmåten.

1. For hver meloditone skriver du opp hvilken akkordmuligheter du har ( en eller flere)
2. Når du har skrevet opp akkordmulighetene, ser du på hvilke som ikke kan brukes og plukker dem vekk.
3. Dersom du står igjen med flere akkordmuligheter enkelte steder, kan du velge hvilken du vil bruke.
4. Til slutt går du i gang med selve harmoniseringen. Et lite tips : Etter hvert som vi får større akkordmuligheter, blir det viktig å få en melodisk fasong på bassen. Derfor lønner det seg å gå løs på den først. Mellomsatsene til slutt.

Vi ser at det er fem steder der det er flere akkordmuligheter.

Ferdig harmonisert vil melodien kunne se slik ut :

Legg merke til at i takt 2, 4. slag må det harmoniseres med utelatt kvint i D for å få riktig stemmeføring til T etterpå.

I siste takt kan kvinten i T utelates eller tas med - det er alten som får de to alternativene. Dersom den utelates, må du passe på å skrive to helnoter - hver stemme skal ha sin.

Når du skal harmonisere melodier selv, prøver du å bruke den samme framgangsmåten som er vist ovenfor. Og selv om det er my nytt å huske på, så glemme ikke stemmeføringsreglene vi har gjennomgått tidligere.

Oppgave 7 :
Legg de følgende melodier i sopranen, og harmoniser for firstemmig blandet kor. Bruk alt gjennomgått stoff.

Flerstrofige melodier

Hittil har vi brukt enstrofige melodier, dvs. melodier som går i ett uten stopp helt til avslutningen. Nå skal vi også ta i bruk flerstrofige melodier. 

Midlertidig slutning.

De har ett eller flere midlertidige stoppesteder underveis som kalles midlertidige kadenser/slutning. Avsnittet fram til hver kadens kalles strofe. En kan se strofeslutningene markert på flere måter i melodien; med fermatetegn, pausetegn eller pustetegn.

Halvkadens

Den aller siste strofen i en melodi sluttes som hittil, dvs. med D T. Men strofen(e) foran avsluttes med midlertidige kadenser, og der har vi flere : T D  ® T, T D® D, S D.

Hvilke av de mulige avslutningene som vil egne seg best, er avhengig av melodien, akkordene før og etter slutningen, og de andre slutningene i satsen.

Når det gjelder bruk av akkordgjentakelse fra en slutning over i begynnelsen på neste strofe, kan vi merke oss at det er fullt mulig å ha et akkordfelt som starter på 3. slaget i takten og forlenges over i neste takt  dersom det  3. slaget er strofeslutning . Da får nemlig dette slaget ekstra betoning, og akkordgjentakelsen gir ikke betoningsforskyvning.

Oppgave 8 : Legg de følgende melodier i sopranen og harmoniser for firstemmig blandet kor. Bruk alt gjennomgått stoff så langt .